Logg inn | Opprett brukerkonto

Jack Nicholson (1937)

Jackpot! Ulv! Ulv! Ulv! roper Jack Nicholson , på vei fra et intervju til et annet. Han setter seg med sitt lille personlige askebeger (med initialene inngravert på lokket), tenner en sigarett, tar et par saftige drag som for å roe seg og sier med et stort Joker-smil: - Premissene for dette intervjuet er lagt av filmens tittel. Dagens tema er altså hverken filosofi eller sladder, men den gamle myten om mannen som ble ulv, så kom igjen! Og vi tar ham på ordet: - Du står selv som en av de hovedansvarlige bak filmen. Hvordan klarte dere å sette dette barokke temaet inn i en så typisk dagligdags historie? .- Det har vært en av mine mange ideer å spille "varulv". Historien har alltid fascinert meg. Det primitive mennesket, som identifiserte seg med de dyrene de fryktet mest, lever fortsatt i beste velgående i hver og en av oss, og det holder myten om ulvemannen levende, sier han og flekker tenner. - Jeg fikk ideen mange tiår tilbake, og ville gjøre en usminket versjon av den indre og ytre forandringen et slikt menneske gjennomgår. Det vil si, med så lite hår og pels som mulig, for at vi ikke skulle ende opp sammen med innbyggerne på Apeplaneten. Men det gjorde selve handlingsutviklingen vanskelig. Den primitive og destruktive sidene av rovdyrinstinktet måtte blandes ut med noe mer menneskelig og konstruktivt, det vil si vi måtte tilføre villdyret noen gode sider for å kunne bruke det til ulvemannens fordel. - Hvorfor det? - Det har med troverdighet å gjøre. Jeg stiller alltid det kravet å få spille personer som på godt og ondt er identiske med virkeligheten. Det skaper personer folk kan identifisere seg med og få sympati for. Hverdagsmennesket er filmens publikum. Et takknemlig publikum, drømmerne, som trekker opp grensen mellom vinnerne og taperne blant oss. Og etter hvert som historien tok form, utviklet den seg til en fortelling om tilintetgjørelsen av personlige egenskaper (i det offentlige liv). Will Randall mister sin stilling som forlagssjef på grunn av sine kvaliteter, originalitet og gode smak. Dette sier vi klart og tydelig i filmen, men vi vil også si noe mer. Det er ikke bare en personlig tragedie vi vil vise: Det er en tragedie for litteraturen og verden at små halvdannede japper får brette seg ut i denne bransjen som står så sentralt i vår kultur. Alle kjenner seg selvfølgelig igjen i Will. Han er vår tids offer, og ofres på de primitive kapitalinteressenes alter. Kona hans går til sengs med den vesle myggen som skal erstatte ham. Han mister alt han har - prestisje og selvrespekt... Nicholson gjør en kort pause, tar et langt drag av sigaretten og sier ironisk, nesten hatefullt: - Men jeg har alltid likt å se et offer ta rotta på dem som vil knekke ham... - Og så gir dere Will kraft til å slå tilbake med klør og ulvetenner? - Ja, og hvorfor ikke? Altfor mange av de kreftene som styrer menneskelivet foregår på dyrestadiet uansett. Jeg har ikke noe problem med å følge vår utmerkede manusforfatter Jim Harrisons metafor inn i skogen til ulvene. Avvik er ikke avvik for sin egen skyld. Bygger vi ikke vårt forhold til naturen på fornuft, blir dyret i oss det eneste vi har igjen... Og det smitter! Han flekker tenner og ser et sekund vill og gal ut, før han profesjonelt oppløser aggresjonen i uttrykket med et like tilforlatelig og lytefritt smil. Han vet å forføre. - Dialogen er skarp og ironisk, vittig og intelligent, den virker skreddersydd, og virker som om du fryder deg i rollen som Will. - Det var i utgangspunktet svært vanskelig å lage film med så mye av virkeligheten i seg på dette mystiske temaet. Når det likevel er blitt en kassasuksess med appell til alle, er det fordi den er allmenngyldig og svært godt laget. Den er ikke sydd sammen på klippebordet, fortellingen forandrer seg hele tiden, den er fri for gjentagelser, og det er svært få overdrivelser i den, og med det mener jeg special effects. Dialogen er som du bemerket sterk og fiendtlig til råttenskapen i Wills omgivelser. Vi blir glad i ham og skjønner hvorfor han blir et dyr igjen. - Men er det en god film? - Få skuespillere kan vise til en større rollevariasjon en jeg. Og i et langt liv vil det alltid dukke opp filmer som du ikke vil anbefale til andre. Dette er blitt en god film, og det skyldes først og frem Mike's (Nichols) regi og Jims (Harrison) manus, fordi de klarte å knytte fortellingen til det universelle dramaet mennesker alltid er opptatt av, uten billig frieri til noen. Eller for å snu det på hodet: Det er enkelt å lage en film om regnskogene, kreft og lignende. En film som denne må sitte, og det er ikke lett. Jim Harrison skulle ønske han var en varulv. For Mike Nichols ville det være en tragedie å bli det. Med meg i midten ble dette samarbeidet et lykkelig valg av artister som på sett og vis garanterer et godt resultat. Syntese heter det vist! - I informasjonsheftet fra Colombia får en inntrykk av at Jim Harrison bygger sin historie på noe selvopplevd. Er det sant? - Det må du nok spørre Jim om. Jeg kan bare si at han er en fargerik gammel rev i underholdningsbransjen. Men husk at i filmbransjen er det fantasien som skaper de gode historiene. Det er sansen for overdrivelser som driver scriptwriterne i Hollywood. Og jeg tror ikke filmen har tatt skade av det. Snarere tvert imot. - Scorsese fortalte at han svært ofte velger psykopaten som modell for sine historier, fordi vanviddet trekker opp grensen mellom det normale og det unormale, naturlige og overnaturlige... - Fordi det pirrer og engasjerer publikum, griper Nicholson gjenkjennende inn. - Ja, det var faktisk det han sa. Vel, er dette et særtrekk ved amerikansk film? - Mer et produkt av en kultur som skaper vinnere og tapere på samme måte som i et eventyr. - Det vil si produktet av en voldelig kultur? Er ofrene i denne prosessen også nøkkelen til din suksess? - La meg først si dette: Ethvert forsøk på å plassere meg i en bås som karakterskuespiller for de sprø blant oss er nytteløst. Rollene jeg har bak meg er så forskjellig både av natur og innhold at jeg ikke aksepterer et slikt spørsmål som berettiget en gang. Når det er sagt, vil jeg si at utbryterne, taperne og de lidende menneskene i verden alltid har stått sentralt i litteraturen. Jeg leser mye, og skjønner godt hvorfor filmene har adoptert de samme klassiske virkemidlene. Når alt kommer til alt er bilder mye sterkere enn ord, så hvorfor ikke utdype noe som allerede er der? Videre er det også snakk om utviklingen i en karriere. Jeg har alltid jobbet med regissører som bruker de beste skuespillerne på markedet... Nicholson legger hodet smilende bakover et øyeblikk før han fortsetter og tenner en ny røyk. - Det betyr ikke at jeg forlanger at folk kaller meg Deres Eksellense. Det betyr bare at mitt liv som skuespiller er rake veien mot toppen... Han gjør en ny pause for at replikken skal få tid til å virke skikkelig. - Men isteden for å hvile på mine laurbær, ønsker jeg å utnytte dette så langt jeg kan. Jeg liker derfor ikke forsøket på å katagorisere meg. Will er forlagssjef, og rollen jeg spilte for Sean Penn like etterpå i The Crossing Guard , er jeg eieren av en gullsmedforretning. Før Wolf spilte jeg en biografisk rolle (Hoffa), og rett før den A Few Good Men. Jeg tar ett prosjekt av gangen, og det er blitt en god vane å velge mellom roller i betydelige filmer. I denne sammenheng betyr det lite at en rolle er naturalistisk, eller som tilfellet er med Will Randall i Wolf, at den etter en realistisk åpning slår over i det overnaturlige og bisarre. Det viktige er at denne rollen uansett må virke troverdig. Jeg må bli ulv, og det krever mye mer av meg, et helt annet sett ansiktsmuskler... - Ja, du gjør en strålende jobb i den filmen, om jeg får si det. Men jeg fikk også et sterkt inntrykk av at dere hadde det moro også. Stemmer det? - Javisst. Selvsagt hadde vi mye moro. Men det koster blod, svette og tårer å få det til å se lett ut. For en hovedrolleinnehaver som meg betyr det fjorten timers arbeidsdag under full kontroll. De vil vite når du skal spise, klippes og pisse. Og så er det det at folk ikke tenk på at film er totalt avslørende. Du kan jukse og snyte så mye du vil på en scene, men på et filmlerret blir den slags fanteri øyeblikkelig ren skitt! Det betyr ikke at det ikke er moro å spille. Når alt kommer til alt er filmverdenen i USA så liten at vi kjenner hverandre alle sammen. På denne filmen var vi nære venner hele gjengen, noe jeg faktisk tror filmen bærer preg av. - Så hvordan var det å jobbe sammen med Michelle Pfeiffer? - Hun er alltid en storartet partner. Hun er en hengiven skuespiller og svært seriøs som person. - Gjelder det også Sean Penn? - Så absolutt! Han er en ypperlig skuespiller og regissør som sladrepressa i Hollywood nesten klarte å ødelegge. De dro ham til og med inn i en mordhistorie i Los Angeles. Det skal ingenting til. Gir du dem den gale fingeren en gang henger de på deg som en klegger resten av livet. Sean holdt på å måtte gå fra kåken sin da vi stablet The Crossing Guard på beina. Jeg er glad for at han nå er tilbake på banen igjen. - Regi og skuespiller, du har gjort begge deler. Hva er forskjellen? - Jeg liker å regissere. Men det er mye enklere å regissere enn å spille, forutsatt at du vet hva du gjør, selvfølgelig. Det høres sikkert merkelig ut. Regissører fremstilles ofte som guder, noe som helt sikkert også enkelte av dem er. Men de er fri fra det presset filmen som bilde legger på en skuespiller. Jeg mener, det gikk tjuefem år før jeg forsto hvilket enormt press publikum og presse la på meg, og jeg vet ikke om jeg ville klart det dersom jeg hadde stilt meg helt likegyldig til det. - Men er ikke det noe av prisen du må betale for å bli stjerne? - Nei, du må virkelig være sterk for å vinne i denne bransjen. Nesten overmenneske. Men heller ikke det er nok. Du må ha gode venner som slår ring om deg når det gjelder...Det er faktisk ikke mulig å snike seg inn i filmhistorien. Hele stjernehimmelen ville vært full av falske totempæler hvis det hadde vært slik. - Ville det ha blitt noen Wolf uten deg? Jeg mener du dominerer filmene du er med i i en slik grad at de blir husket som dine. - Jeg er glad for at du sier det, for det er jo det jeg i virkeligheten har slitt for hele livet. En slags personlighet med utspring i mitt indre sjeleliv. Et genuint uttrykk. Noe som bare er mitt. Det begynte i fire-fem-årsalderen, beit seg fast i meg den første dagen på teaterskolen og ble en besettelse som fulgte meg fra film til film. Jeg har aldri ønsket å bli som alle andre. Jeg har bestandig drømt om å finne min egen stil. Det hele hadde vært meningsløst hvis det ikke var slik. Så la alle filmene jeg gjør bli mine! Jeg synes tanken på at en skuespiller stjeler historien fra dem som skrev og regisserte dem, er fascinerende. Slik er det og slik må det være. En kamp mellom doktorgrader, endeløs praksis og skolegang og reinspikka skuespillerkunst. Og det vil jeg si til menneskene bak kamera: Ikke et fnugg av det dere gjør betyr noe for de mytene filmen skaper. Du skaper ikke legender med å forsøke på å lobotomere skuespillere med teknikk og spesical effects. Som skuespiller er du objektet - ballen historien sparker opp på stjernehimmelen. De vil aldri kunne forandre på dette om de ønsker det aldri så mye. - Har du nye prosjekter på gang? - Jeg har alltid vært svak for cowboyhistorier. Jeg liker å lage cowboyfilmer med jevne mellomrom fordi det gir meg en påminnelse om det enkle og primitive livet som er grunnlaget for vår amerikanske kultur. En enkelthet jeg liker. Derfor er jeg svært fornøyd med at de aldri går av helt ut av moten. En gammel historie jeg skylder filmlerret hete Moontrap (Fanget av månen) . Men siden det handler om lykkelig død, sier han og ler rått, - siden det handler om lykkelig død, er det ganske vanskelig å snike prosjektet gjennom nøkkelhullet i Hollywoods forretningskvarter. Ikke fordi det ikke er kommersielt nok, den siden skal jeg ta meg av, men fordi det inneholder syn på livet og døden som mange vil ha problemer med å svelge. - Finnes det en måte å overleve på som rebell i Hollywood? - Nei! Det har dessuten aldri streifet meg at det å være egenrådig har noe med opprør å gjøre. Det ville være å snu tingene på hodet! - Det har i hvert fall gjort deg til en myte i filmhistorien. Hvordan ser du på det? - Det er helt greit, ler han igjen. - Når alt kommer til alt er det uunngåelig i et arbeid hvor tid pluss karriere er lik myte. Resten er ren flaks. Men jeg sitter aldri og tenker på hvem jeg er. Jeg tenker mer på hva jeg skal gjøre. Og skal jeg være helt ærlig, så tror jeg alle slike utmerkelser er falske. Så jeg tar dem med godt humør, for å si det slik! - Hva skal du gjøre nå? - Jeg skal gi helt faen i et helt år! - Lykke på reisen! - Det kan jeg trenge. Takk skal du ha! Truls Øra FilmMagasinet nr. 2 - 1994 --- <>

Alle bilder av Jack Nicholson
Nå eller aldri (2007)
Edward Cole
The Departed (2006)
Frank Costello
Terapi for korte lunter (2003)
Dr. Buddy Rydell
Når du minst venter det.. (2003)
Harry Sanborn
Hva angår Schmidt (2002)
Warren Schmidt
Mistanken (2001)
Jerry Black
Stanley Kubrick - A Life in Pictures (2001)
Uspesifisert rolle
Livets lyse side (1997)
Melvin Udall
Tid for mer ømhet (1996)
Garrett Breedlove
Mars Attacks! (1996)
President Dale/Art Land
Blood & Wine (1996)
Alex
The Crossing Guard (1995)
Uspesifisert rolle
Wolf (1994)
Will Randall
Easy Rider II: The New Generation (1994)
Uspesifisert rolle
The Last Supper (1994)
Uspesifisert rolle
Hoffa (1992)
Uspesifisert rolle
Et spørsmål om ære (1992)
Uspesifisert rolle
Man Trouble (1991)
Uspesifisert rolle
I skyggen av Chinatown (1990)
REGI
Batman (1989)
Uspesifisert rolle
Broadcast News (1987)
Uspesifisert rolle
Heksene i Eastwick (1987)
Uspesifisert rolle
Jerngress (1987)
Uspesifisert rolle
Heartburn - I gode og onde dager (1986)
Mark Forman
Prizzis ære (1985)
Uspesifisert rolle
Time For Terror (1984)
Uspesifisert rolle
Tid for ømhet (1983)
Garrett Breedlove
Farlig grense (1982)
Uspesifisert rolle
Postmannen ringer alltid to ganger (1981)
Uspesifisert rolle
Reds (1981)
Uspesifisert rolle
Ondskapens hotell (1980)
Jack Torrance
Goin' South (1978)
REGI
Den siste magnat (1976)
Uspesifisert rolle
The Missouri Breaks (1976)
Uspesifisert rolle
Yrke: Reporter (1975)
David Locke
Gjøkeredet (1975)
Randle Patrick McMurphy
Tommy (1975)
Specialist
Tango for tre (1975)
Oscar Sullivan
Chinatown (1974)
J.J. Gittes
Siste tjeneste (1973)
Uspesifisert rolle
The King of Marvin Gardens (1972)
Uspesifisert rolle
Kjødets lyst (1971)
Uspesifisert rolle
Drive, He Said (1971)
MANUS, REGI
Five Easy Pieces (1970)
Uspesifisert rolle
På en klar dag (1970)
Uspesifisert rolle
Easy Rider (1969)
George Hanson
Head (1968)
MANUS
Den desperate jakten (1968)
Uspesifisert rolle
Gangstermordet i Chicago (1967)
Uspesifisert rolle
The Trip (1967)
MANUS
Terror på to hjul (1967)
Uspesifisert rolle
Hell's Angels (1966)
Uspesifisert rolle
The Shooting (1966)
PRODUSENT
Rid for livet! (1966)
MANUS, PRODUSENT
Lurveleven ombord (1964)
Uspesifisert rolle
Back Door to Hell (1964)
Uspesifisert rolle
Ravnen (1963)
Uspesifisert rolle
Ondest av alle (1963)
Uspesifisert rolle
Studs Lonigan (1961)
Uspesifisert rolle
The Little Shop of Horrors (1960)
Uspesifisert rolle
Ved skilleveien (1960)
Uspesifisert rolle
The Wild Ride (1960)
Johnny Varron
Cry Baby Killer (1958)
Uspesifisert rolle
Julip
REGI
Copyright © Filmgrid 2007, 2008, 2009 - Om Filmgrid - Utviklingsversjon