Der Dogville er et drama med sterke islett av melodrama og fjernsynsteater, er Dogville Confessions en dokumentar med islett av såpeopera og reality-TV. Filmen utspiller seg de to månedene innstuderingen og innspillingen fant sted, vekslende mellom opptak på settet, uttalelser fra regissør von Trier på vei hjem fra opptakene, og utblåsninger fra sentrale skuespillere i et ”Robinson”-bur rett utenfor studio. Ikke minst dette siste grepet gjør filmen vellykket; under forutsetning av at man har sett Dogville. Innspillingen av Dogville var spesiell på mange måter. Von Trier opererte selv kamera under opptak og skuespillerne måtte hele tiden tenke på vinduer og dører som ikke var der fordi filmen ble innspilt i et studio med minimal scenografi. Men utfordringene var ikke bare av praktisk art. De var også i hendene på en meget lunefull instruktør. Sami Saifs film synliggjør denne prosessen på en svært avslørende og underholdende måte.

Dogville is a drama with strains of melodrama and TV-theatre, but Dogville Confessions is a documentary with strains of soap opera and reality-TV. The film takes place the two months of studying and shooting the film. We go from a shoot on the set, hear remarks from the director von Trier on the way home from the set, and blowouts from the leading actors in a “Survivor”-cage next to the studio. Once you see Dogville, this additional footage is especially valuable. The shooting of Dogville was unique in many ways. Von Trier himself operated the camera, and the actors had to constantly remember windows and doors that weren’t there, because the film was shot in a studio with very few props. But the challenges were not only of the practical kind; they also came from a very moody director. Sami Saif’s film makes this process visible in a very entertaining and revealing way. <>

Haugesund 2003